Stiler ellerno sånt

her kan du legge ut tekster du har skrevet som ikke er fanfic.

den siste stilen min:






En fobi for livet


Serena satte seg opp og knep leppene hardt sammen, for ikke å bryte sammen i latter. Hun knuget den lille håndboka i hendene og skottet bort på Ørnulf, samfunnsfagslæreren. Han hadde tydeligvis ikke lagt merke til noe. Serena tvang seg selv til å slappe av, og begynte å lese i håndboka si igjen. Fy søren så mange dumme folk det fantes her i verden! Hun lot øynene gli nedover lista med forskjellige fobier og hva de betydde, og øynene hennes stanset nok en gang ved noe så latterlig at hun fikk vondt i magen av tilbaketvunget latter.
Arachibutyrofobi – Angst for at peanøttsmør skal sette seg fast i ganen
I sitt stille sinn, fomlet Serena med et bilde av en ansiktløs mann, som satt med en skive med peanøttsmør i den ene hånda og fektet febrilsk med den andre, mens han hylte av redsel. Serena klarte ikke holde seg lenger, og hun brølte ut i latterkrampe. Alle i klasserommet snudde seg brått, og stirret på henne. ”Kan du være så vennlig å fortelle meg hva som er så morsomt?” spurte Ørnulf bebreidende og stirret på henne over brillene som, som vanlig, hadde sunket ned på nesa. ”Beklager,” svarte Serena nonchalant og rettet seg opp. ” Jeg syntes bare at å ha fobi for at Peanøttsmør skal klistre seg til ganen din, er litt vel … det høres i alle fall ikke særlig klokt ut.” Ørnulf rettet på brillene og kremtet. ”Og om du hadde hatt akkurat den fobien, og noen andre i klassen hadde kommet med den kommentaren i stedet for deg, hvordan hadde du følt deg da?” Brillene hans skled ned igjen, Serena heiste på skuldrene. Hvordan skulle hun vite hva hun ville ha følt, når hun aldri hadde hatt et handikap som bare var i nærheten av så tåpelig? ”Jeg tenker vel at jeg hadde innsett hvor forbasket teit det hørtes ut, og ledd med,” svarte hun omsider. Noen til venstre for henne humret, og Serena gliste. Men det gjorde ikke Ørnulf. Han slo knyttneven ned i kateteret og stirret illsint på henne. ”Serena, nå har du å oppføre deg!” sa han strengt. Serena himlet oppgitt med øynene. Pokkers drittfugl! Han hadde jo null sans for humor! Hun begynte å lese igjen, og etter hvert begynte klassen å roe seg, den og. Ørnulf virket fornøyd med resultatet, og lente seg muntert tilbake i kontorstolen sin.
Det tok ikke lang tid før timen var over, og siden det hadde vært siste time, begynte alle å pakke sakene sine for å gå hjem. Serena var ikke et unntak. Hun stod allerede ved sykkelskuret, da resten bare så vidt hadde begynt å somle seg ut av klasserommet. Akkurat da hun skulle til å hoppe oppå sykkelen, og komme i gang med veien hjemover, kjente hun en hånd på skulderen. Hun snudde seg brått. Der stod Hans Petter, en ganske lav gutt i klassen hennes, som hadde nasal stemme og knall røde briller. Serena tenkte på alle de gangene hun hadde vært fristet til å dyppe dem i et spann med gul maling. Hans Petter kremtet, og Serena rettet oppmerksomheten i hans retning igjen. ”Jeg ville bare si,” mumlet han med den nasale stemmen sin, ”at du er en stor, ignorant tosk som ikke bryr seg om andres følelser det grann!” Og så stakk han av, like plutselig som han hadde dukket opp. Serena ble stående og stirre etter ham. Hva i all verden hadde han ment med det? Visste han hva hun hadde tenkt om brillene hans? Hvordan kunne det være mulig? Eller kanskje han siktet til den lille dialogen mellom henne og læreren i den siste timen. Og når hadde han fått seg et så rikt ordforråd? Hun kunne ikke huske en eneste gang han hadde sagt mer enn fem ord etter hverandre, og da var de alltid enkle en- eller tostavelsesord.
Da Serena endelig kom hjem, hadde hun fortsatt ikke sluttet å gruble på det Hans Petter hadde sagt. Hvorfor hadde han i det hele tatt giddet å snakke til henne? Hun fant fram leksene. Drittfuglen hadde gitt dem i oppgave å lære minst ti av de forskjellige fobinavnene utenat, og huske hva de betydde. Serena hadde tenkt å lære seg utenat de ti snåleste av dem alle. Først på lista kom altså Arachibutyrofobi. Serena tok opp den lille håndboka de hadde fått utdelt i begynnelsen av timen, og studerte lista. Etter det som virket som to timer, hadde hun endelig skrapt sammen de ti snåleste fobiene.
Arachibutyrofobi – Angst for at peanøttsmør skal sette seg fast i ganen
Hippopotomonstrosesquippedaliofobi - Angst for lange ord
Novercafobi – Angst for svigermødre
Panfobi – Angst for alt
Paraskavedekatriafobi – Angst for fredag den 13.
Phronemofobi – Angst for å tenke
Thaasofobi – Angst for å sitte
Xanthofobi – Angst for fargen Gul
Allodoksafobi – Angst for meninger
Anglofobi – Angst for England eller English kultur
Serena tok seg litt ekstra tid til å lære seg ordet Hippopotomonstrosesquippedaliofobi. Av en eller annen grunn minte det henne om noen. Angst for lange ord… det kunne vel ikke? Serena grep telefonen og tastet nummeret til Hans Petter. Det gikk noen sekunder før noen tok telefonen. ”Hallo?” Serena kjente godt igjen den nasale stemmen til Hans Petter. ” Hippopotomonstrosesquippedaliofobi!” brølte hun inn i telefonrøret. Hun hørte et vettskremt brøl i den andre enden, og så en lang gjennomtrengende summetone. Serena kniste. Så, altså hadde Hans Petter frykt for lange ord. Ikke rart han hadde reagert på opptrinnet hennes i klassen! Han hadde rett og slett blitt fornærmet eller såret! Ikke det at Serena brydde seg om hva han følte, men hun ble sittende og tenke på det en stund. Kanskje var det flere hun kjente med helt idiotisk fobi? Serena sjekket lista si igjen. Nei, det var ingen andre hun kunne komme på, som kanskje kunne være så snåle. Hun sank ned i stolen, og satte på fjernsynsapparatet. Det var en reportasje om et brennende hus. Brannvesenet hadde ikke klart å redde en gammel kone, fordi hun nektet å hoppe. Serena humret litt, da hun så det lille klippet pressen hadde klart å filme av scenen. Den gamle dama stod og klamret seg til vinduskarmen, og nektet å rikke en muskel. Det var helt klart at hun hadde Akrofobi, angst for høyder. Bare litt synd at det hadde kostet henne livet. Serena bladde gjennom kanalene på jakt etter flere tilfeller med fobier, men det eneste hun fant, var en filmstjerne med byllemi. Ikke akkurat noen hysterisk fobi, så det interesserte ikke Serena. Det var ikke det at hun hadde noe spesielt mot fobikere, det var bare morsomt å tenke seg til hvordan livet deres måtte være.
Neste dag, da Serena kom på skolen, ble hun møtt av en plommelilla Hans Petter. ”Det var deg, ikke sant?” spurte han henne med tennene sammenbitt. Det tok noen øyeblikk før Serena skjønte hva han mente. Men så kom hun på den korte telefonsamtalen fra i går. ”Åja, den ja!” sa hun til seg selv. ”Ja, det var meg,” gliste hun deretter til Hans Petter. Hun så reaksjonen hans. Tanken på at han kunne være så ekstrem, hadde aldri slått henne. ”Det skal du få svi for!” ropte han og hevet vinflaska han hadde i hånda. Serena stivnet og stirret på vinflaska. Hun kjente at hun begynte å hyperventilere og kaldsvetten begynte å piple fram. Hun ville ikke være her. Hun ville komme seg vekk. Vekk fra vinen. Hun kjente at beina hennes beveget seg av seg selv, og at hun var på vei bort fra Hans Petter. Bort fra skolen. Det siste som kom opp i hodet hennes, var det nederste punktet i den lille håndboka om fobier.
Ønofobi – Angst for vin

//Removed for Cringe//

//Removed for Cringe//

spennende! ikke dårlig nynorsk heller!



min nyeste nynorskstil. Klarte for en gangs skyld skrive noe alvorlig ._.




Raude som Blod.



Kvar dag står eg opp. Kvar dag går eg på skulen. Kvar dag kjem eg heim att. Og kvar dag legg eg me til å sove igjen. Det er det same dag etter dag. Det har inga meining. Det har inga hensikt. Korfor lever eg? Eg spurte meg sjølv dette. Eg fekk inga svar. Eg spurte familien. Dei ignorerte meg. Eg ville spørje ein venn, men det har eg ikkje. Åssen enda eg opp her? Eg hugsar då vagt at eg ein gong hadde venner. At eg ein gong var elska av familien min. At eg ein gong kunne finne ut ting sjølve. Men det er lenge sia. No har eg ingen.

Eller, jo. Eg har Jasmine.

Tusen takk, Jasmine, for at du ikkje gløymde meg, men eg er redd det ikkje er nok lenger. Eg ville så gjerne at du skulle ha ei framtid. Sleppe å måtte passe på meg heile tida. Men slik det var, var det umogleg. I denne tilstand gjekk det berre ikkje.

Tusen takk, Jasmine. Eg gjorde det ikkje berre for meg sjølve, men for deg og.

Far vell.

Daniel

NB: Hugsar du treet i skogen?


Jasmine leste brevet igjen. Ho kunne kjenne varme tårer gli nedover kinna. Daniel hadde vert borte i fem dagar, og etterlysningar hadde begynt å dukke opp i avisar. Dei var utan resultat. Jasmine hadde blitt meir og meir uroleg for han. Men i dag hadde ho altså fått eit brev i posten. Det var signert av Daniel. Det var Daniels handskrift. Men orda var så ulike han. Daniel var jo den mest positive og livsglade personen ho nokon gong hadde stifta kjennskap til. Dette brevet stemde ikkje ved den guten ho kjende så godt. Nei, det kunne ikkje vere sant. Ho nekta å tru det.

Men tårene halt fram med å renne.

Ho leste brevet ein gong til. No begynte papiret å bli vått. Jasmine stansa ved NBet. ” Hugsar du treet i skogen?” Ja, ho hugsa treet i skogen. Det treet de alltid bruka å sitje i når dei gøymde seg for fru Pedersen etter at dei hadde våre på epleslang. Treet der Daniel hadde rissa inn D+J. Å jo. Ho hugsa treet. Jasmine folda brevet og putta det i lomma. Deretter tok ho på seg jakke og sko. Kanskje hadde han lagt igjen eit nytt brev der? Eit brev med instruksjonar om kvar han opphaldt seg no. Eller kanskje han faktisk satt i den hole trestammen og gjømte seg? Nei, ho hadde for store forhåpningar.

Korfor kunne ikkje tårene slutte å renne?

Det tok henne berre tre minuttar å springe ut til treet i skogen. Vanlegvis ville det tatt fem. Vanlegvis. Men då treet kom til syne, stod det berre der, slik det alltid hadde gjort. Ho gjekk forsiktig bort til inrissinga, og let fingeren stryke over bokstavane. Til hennar redsle var det no rissa eit stort kryss over bokstavane. Jasmine kunne kjenne hjartet banke smertefullt i brystet. Kva no? Ho gjekk over til baksida av treet for å smette inn i den hole stammen. Men då såg ho det. I det gule graset var det ein godt synleg mørkeraud flekk. Og med sida av stod det eit par med joggesko fint oppstilt. Jasmine kjende dei joggeskoa så alt for godt. Ho hadde ein gong klaga på at dei var for slitte og at han burde få seg nye. Jasmine svelgde og bevega blikket oppover. Dess lengre opp ho kom, dess meir verka brystet hennar. Til slutt kunne ho berre kjenne den intense smerta som dunka i takt med hjerteslaga hennar. Og ho stira inn i to hasselbrune auge. Dei auga ho så mange gonger hadde sagt var nydelege. No var dei tome og daude. Jasmine skreik. Ho kunne høyre sin egen stemme gjalle gjennom skogen. Men ho kunne ikkje kjenne seg sjølv skrike. Ho kunne berre kjenne den intense smerta i brystet. No endå verre enn før.

Og tårene held fram med å renne.

Jasmine visste ikkje kvar ho skulle gjere av seg. Ho kunne ikkje stoppe den ukontrollerte smertefulle hulkinga. Nokon kom og la eit teppe om dei smale skuldra hennar, men ho fekk ikkje med seg kven det var. Nokon kom og ville føre henne vekk, men ho kjempa imot. Sparka og slo. Beit og klorte. Ho ville ikkje vekk herifrå. Men samtidig. Dette var også verst mogleg stad å vere. Ho burde kome seg vekk. Ho merka vagt at skogen blei full av folk. Etter kvart gjekk hulkinga hennar over til hiksting, og ho glei ut av medvit.

Men tårene vill ikkje slutte å renne.

Jasmine opna augo forvirra. Ho kunne høyre stemmar rundt seg, men ho klarte ikkje oppfatta kva dei sa. Med eitt kom ho på kva ho nettopp hadde funne, og begynte å hulke igjen. Nokon kom og la ein arm rundt henne, men ho veik ifrå han. Korfor? Korfor hadde han gjort dette? Hadde ikkje han lova henne å alltid vere der for henne? Jasmine følte seg svikta. Ho følte deg forrådt.

Og tårene slutta å renne. No var det tomt.

Ein månad hadde gått sidan ho fekk brevet. No låg det nedlåst i ein skuff ho aldri opna. Jasmine nekta å snakka med nokon. Ho ville ikkje eta. Foreldra hennar var bekymra, og sendte henne til psykolog. Jasmine hugsa det ikkje, men ho fekk høyra at ho hadde gått berserk og rive ned mesteparten av kontoret. Ho ville ikkje ha hjelp. Ingen kunne hjelpe no. Ho var svikta, såra og tom. Det var liksom ikkje meir att. Ho bruka å låse seg inn på rommet sitt og berre sitje der i timevis. Av og til dagevis. Foreldra hennar gav opp, og sluta å banke på døra hennar. Slutta å rope namnet hennar. Dei sa det ville gå over etter kvart. Kva visste vel dei?

Men det var inga tårer.

Ho satt innelåst på badet denne gongen. Bankinga i brystet hadde blitt verre i det siste. Jasmine stira ut i ingenting mens ho fomla med eit eller anna ho hadde funne i far si skuff. Ho ville ikkje meir. Det var ikkje verdt det. Jasmine tok eit godt tak i barberbladet, la det inntil den sårbare huda på underarmen, lukka auga og drog til.

Tårene kom tilbake igjen. Men denne gongen var dei raude. Raude som blod.