Mørke tider har kommet.

(advarsel: du skriver for lite.... og det er ikke Kaskage, men Kazekage
hører du? KAZEKAGE x] )

Suigetsu stod og betraktet den rødhåra nesten bukseløse duden som satt i en sandstol midt i ørkenen. "pussig fyr" tenkte suigetsu før han lot vannspeilingen forsvinne og han stod igjenn ved siden av elva og stirret på fiksene som svømte rund okring og hadde nok med sine egne problemer. "nesten så snål at jeg liker'n!" prøvde han ser optimistisk. "nei forresten, jeg velger å gi Kisame-sempai en klem!"

(du det hører bare til personligheten til suigetsu å finne på fornermende kallenavn, så lev med det
...og har du forresten lest alle reglene? du skal presentere deg som første tingen du gjør på forumet)

Gaara gjorde det enhver x-gal-morder ville gjort, og sendte en stråle sand mot Suigetsu... og strålen fortsatte forbi...
Suigetsu satte på seg et fårete glis og lo ondskapsfullt.
"bedre lykke neste gang, men jeg tviler på at den dere sanden din kan nå meg her..." gaara stod og dtirret surt ut, men suigetsu merket en bitteliten usikkerhet og en mikroskopisk spørsmålstegn. "Hør her da Love-boy! dette er et hallogram, eller rettere sagt vannspeiling. akkurat nå befinner jeg meg et parr mil sørover for ørkenen her, og du kan sende så mange sandslott du vil mot meg uten at jeg føler en ting!" Suigetsu smilte triumferende.

[Gratulerer Gaara, endelig lært deg og skrive det *klappe for*]
Tári gikk rundt forbi, så fikk hun øye på en rødhårete gutt. 'Det ser ut som om han leker med sand, han må være gal' Tenkte hun 'eller kanskje ikke'
"du vet at det ikke ser helt bra ut det du holder på med" Ropte Tári til ham "Hva driver du med forresten" Hun begynte og nærme seg forsiktigt... Og hun var på vakt; Normal regel foreldrene hennes hadde lært henne. Når du nærmer deg folk eller ting du ikkevet hvem eller hva er, Vær på vakt, de kan finne på de utroligeste ting. Akkurat de ordene svinnet rundt i hodet til Tári akkurat nå.

Tàri svelgte, han var litt skummlere enn det hun hadde trodd han skulle være.
"Jee-eeg" stammet hun "er-r Tári. Og jeg Gikk en tur så gikk jeg meg bort"
'Kanskje det var forskjell på liv og død her' tenkte hun 'kanskje han har tenkt til og drepe meg'...
Hun så forsiktigt Gaara i øynene, men vekk etter da hun fikk blikkkontakt med han.

"Hidden Rock" sa hun forsiktigt.... 'Fy søren han var creepy tenkte hun' Hun satte seg ned, med hodet i hendene. 'Nå er det gjort, jeg ender opp død om få minutter' tenkte hun. Samtidigt som alt muligt snerret rundt i hodet hennes, blant annet minner om venner. begynte hun og skjelve. Det var kaldt. Hun frøs. 'Hvorfor er det kaldt mitt uti ørkenen' Tenkte hun.

(en vannspeiling har ikke massiv form, så du kan ikke røre den på noen måte)
Suigetsus vannspeiling satte seg med beina i kors, akkurat som orginalen ved elva noen mil sørover. "wey! endelig en sokk som deler mitt synspunkt!" lo han da han så hvor sur gaara EGENTLIG var.
"men la henne vere her litt til. kan vel ikke skade?" fortsatte han.

Tári Løftet sakte opp hodet. "Jeg kan ikke gå hjem, jeg har ingen plass og gå. Men Vist det var det du ville så stikker jeg" Sa hun skjelvent. Tári Reiste seg opp og begynte og gå mot ingen steder. Tári så forskrekket bort mot der en annen stemme hadde kommet fra.... "Hvem var det?" spurte hun rent automatiskt.

"Men, jeg jobber ikke for noen, og ble kasta ut av byen. Uansett hvorfor i helsike skulle jeg gjøre deg noe?" Stammet Tári. Iskald var hun. "Er det bare meg eller er det iskaldt her" Skalv Tári.

"beklager, jeg bare begynner å irritere meg litt på han derre rødtoppen der" svarte suigetsus lannspeiling som nå var frosset til is

Tári så bort på han. "Javell, han er litt irriternedes" Tári nudde seg mot Gaara "kunne håpe jeg kunne sette meg ned og slappe av, men neida, tusen takk for den pausen. Vell vell, da går jeg nå før jeg blir drept. Lev et sørgeligt liv da Røding." Snerret hun til ham. så begynte hun og gå bort fra den rødhårete fyren og han andre, som om ingenting hadde skjedd. 'Fy søren han var gretten' tenkte hun

Suigetsu gliiste, og etter litt hadde vannspeilingen hans smeltet igjen, og fordampet sakte men sikkert. Han lot den gå i oppløsning da han så at jenta gikk sørover. "interrensangt" sa han da han reiste seg og hoppet over elva.

'sur unge' Tenkte Tári mens hun gikk uti ødemarken. 'Vell nå vet jeg ikke hvor jeg er, og ikke hvor jeg skal. kanskje jeg burde spørt noen av dem hvor denne veien fører, NEI, jeg er ikke så hjelpesløs' Hun gikk og gikk og gikk. Nok til at hun var ute av syne ihvertfall. så Satte Tári seg ned på bakken. "Beina mine verker" Stammet hun. Hun la hodet mot sanden og holdt på og sovne da hun hørte noe. Tári resite seg opp nesten med en gang og så seg rundt. Ingenting. "Hva sø-" stammet hun, da hun fikk øye på en svær dukke.

Nei, ikke bare en dukke... MANGE! et helt lass med gamle mosegrodde råtnende tredukker.

"Oh my god" sa Tári forsiktigt. "hva søren gjør de her?" Tári snudde seg med ryggen mot dukkene, noe hun egentligt ikke burde ha gjort. Tári gikk mot der hun trodde hun kom fra 'Dette begynner og bli veldig Creepy' tenkte hun. Tári bråstoppet plutselig, det var noe, eller noen, som holdt henne på skulderen. Sakte men sikkert prøvde hun og snu hodet.

det var en syk dukke med utstående øyne og rødt hår. Akkurat som den creepy sandfyren.

Tári hylte. så falt hun ned i sanden. Tári Var bevistløs.

(skjønner ikke hvor du vil ha dette...)